Dette er et personlig og litterært essay som tar opp temaer rundt barn og barnløshet. Mens fruktbarheten synker i flere land stiller de ufrivillig barnløse seg spørsmål om sin egen skjebne og om biologiens begrensninger. Essayet sneier innom alt fra folkeeventyr og mytologi til Nietzsche og Dumbo. Småbarnsfamiliene snakker om søvn og bleier, om tidsklemma og de intense årene, mens de barnløse setter kanyler med hormonpreparater. I mediene diskuteres bekymringene for reproduksjonsteknologien og de biologiske fremskrittene, mens de barnløse lurer på hvorfor de blir sett på som kravstore, og om hvordan man som feminist kan forholde seg til en biologi som setter begrensninger for når du kan prøve å få barn. Omtalen er utarbeidet av BS.
